onsdag 31. august 2011

Frykt!

Det er mange ting i verden som kan trigge en høyere puls. Å være innesperret i en heis fylt med kroppsbyggere på proteinkur er en av de. Noe som kan ligne litt på denne situasjonen, er å være innesperret i en leillighet med Prompert (Eir) på råfor. For å prøve å bøte på et lite problem med røyting, skiftet vi fra tørr -til våtfor. Den nye dietten består av store deler kylling og laks. Som om ikke kladden har problemer med flatulens fra før av, så har dette virkelig satt i gang "the ring of fire" som Cash ville sagt det. Noe annet som også har satt litt frykt i pappa, er en unge med stram mine når bleia er tatt av. Smidig som en ninja smurt i matolje, klarte jeg med en nødjoik å komme meg unna en sprut. Eir var som vanlig på plass for å sjekke hva som sto på og mor knakk sammen i latter.
Så fra i dag passer jeg på å bytte ut full bleie med en ny en i beste Indiana Jones-stil.











tirsdag 30. august 2011

Myggvekt

David vs. Goliat, mus vs. elefant, Linux vs. Windows, Tingeling vs. Hulken, Facebook vs Google + osv.
I det rosa hjørnet, med litt over 2 uker på baken, veies inn til 4025g og frem til nå ubeseiret, AURORA! I det blå hjørnet, med litt over 1 år i halen, veies inn til 60.000g o_O, og ikke helt satt på plass enda, EIR!
Det skal bli en herlig tid da bikkja kommer løpende med halen mellom beina og det lille monsteret kommer krabbende etter for å fullføre jobben. Det blir nok en liten stund til før vi setter henne ned på gulvet, men med de skadene hun har klart å påføre mor og far frem til nå, er det nok ingen fare for at den lille frøkna ikke klarer å bite godt fra seg.

Iiiip!

Jeg vet at damer kan få noen merkelige besettelser når de er gravide, men kan menn få det også?
Carro fant nirvana hver gang jeg brukte spylervæske på bilen. Du vet, den med sitronlukt. Har også hørt om damer som gjør alt fra å lukte på bensin til å spise grus... WHAT IS WRONG WITH YOU WOMAN! Dette kan ved nærmere ettertanke være grunnen til de utallige grusveiene med lav standard i Norge. Se for deg norsk "gravidsafari" på østlandet. "And åver there you kan sjå a norwegian gravid female, that is eting gravel off the road".
Uansett... Det jeg skal frem til, er at i det siste har jeg tatt meg selv i å lukte på alt mulig. Er dette normal post-fødsel oppførsel? Her om dagen sto jeg til og med og lukta på no blomster. Enda verre er det at ting lukter godt!? Fra før av har nesen min blitt brukt hovedsaklig til mat, vin og whisky. Nå lukter jeg på alt jeg kan komme over. Klær, blomster, bøker, baby (som lukter veldig godt mellom fulle bleier), dama har fått en ny aroma og vaskemiddel er ikke så ille det heller.
Doktor, kan jeg reddes?

mandag 29. august 2011

Aurora Borealis

Gizmos 'n' shit

Du vet du skal bli pappa da du snur deg etter den pene dama for å se på barnevogna hennes.
Kommende mødre har det i blodet å skulle bygge rede til ungen kommer ut.
Fedre tar det hele litt mer med ro på hjemmefronten når det kommer til seng, lekegrind og stellebord. Dette er ting som står hjemme og ikke kan vises frem til han smånevrotiske pappan nedi gata, som også har en kebabrull (veldig intern spøk) på gang. Vi er mer opptatt av de tingene man kan ta med ut for å briefe. Noen ganger, hvis man er tålmodig og spiller kortene sine riktig, havner man i heisen med en like konkurransedrevet far.
Dette fører umiddelbart til litt smalltalk, beundring av den andres barn og litt skryting om den flunkende nye Strolleromatic 5000 med termokoppholder, parabol og twinmounted stelleveskehydraulik for enklere aktivering av bleieskift. Dette er en normal måte å løse opp litt klam stemning når menn tvinges sammen i små rom. Det beste som kan skje, er at begge skal av i samme etasje. Det er nemlig her knivingen begynner og Steven Seagal møter blikket til Clint Eastwood. Hvem kommer først ut av heisen? Heisen sakker ned farten, det høres et "pling", døren åpnes og det skriker i skosåler. Det spruter gulpekluter og bleier, det ligger en eim av brent smokk i luften og utenfor heisen står alle fedre og gir seg selv en imaginær high-five.

We still got it!


Tøff som få!

Jeg er ikke typen til å gjemme meg i en situasjon som kan bli over middels pinlig, men i dag må jeg inrømme at jeg hadde litt problemer med å holde en rak rygg. Ettersom huset har vært invadert av babysyke svigerforeldre i helgen, benyttet jeg sjansen til å bli med en kamerat til Nordby for å trekke inn en annen lukt enn sinksalve og bleier (og fylle opp lageret med energidrikke). I den sammenheng fikk jeg med meg en lapp fra dama som jeg skulle levere i en barnebutikk og få ei pakke med reklameprodukter og ei bleiebøtte i retur.
Både jeg og kameraten min er til vanlig kledd i svart fra topp til tå og er fulle av blekk, piercinger og skjegg. Man kan med andre ord si at vi fikk noen snodige blikk, da vi gikk gjennom Nordbysenteret som tidenes mest malplasserte homofile par. Med verdens største bærepose, prydet med Babyproffsen-logo og ei svær bleiebøtte under armen, er det ikke lett å fremstå som steinhard metalhead. Det andre sjakktrekket var at vi plukket opp denne pakken først, før vi gikk videre gjennom hele senteret for å handle mat. Ole holdt god avstand til meg i matbutikken og passet på å dekke til bøtta med dagens fangst fra kjøledisken før vi gikk tilbake til bilen.

Flott sak ja!


Vel hjemme igjen ble jeg møtt med ei full bleie og fikk tatt i bruk bøtta med en gang. So far so good!
Etter en bedre middag, lett snekra sammen av mormor, ble resten av kvelden brukt på å vekke en sovende Aurora.
Dette kan høres ut som verdens smaleste sak, men etter nesten en time med løfting, poking, luftgitar, dansing, dytting, snakking, klemming og risting, ga jeg opp. Det er noen som sover tungt, også er det de som går inn i koma. Siste forsøk var å ta av henne sokkene. Varme barn sover bedre visst nok. Dette ble mottatt med århundrets mest fårete glis (fremdeles i søvne såklart). En desperat mor med værre melkespreng enn ei ku på sommerbeite fikk til slutt liv i ungen. Dette varte i ca. 5 min med amming før nøstet sovnet igjen. (Hvor i hel**te var det sovehjertet forrige natt!?).
Men, takket være en Ferrari av ei brystpumpe gikk alle til sengs med et smil om munnen den kvelden. Med unntak av denne idioten som sitter og skriver i stedet for å sove, nå som det endelig er litt stille her.
Follow my blog with Bloglovin

søndag 28. august 2011

Søvn sa du?

Etter 5 timer med hulking, lett aktivitet og tulleamming, hadde jeg egentlig gitt opp håpet om å få sove i natt. 3 turer på stellebordet og valsing frem og tilbake i stua hadde heller dårlig fortjeneste og det å skulle skifte bleie på ei hissig bladfjær med Cerebral Parese er jaggu meg ikke lett det heller. Etter et forsøk på å legge henne på brystet mitt så hun fikk litt varme og høre litt beroligende hjertelyd (hvilket var en idiotisk idé, med tanke på at pulsen min hørtes ut som et dixiband på dette tidspunktet), så det ut som jeg hadde gått tre runder mot ei nederlandsk gledespike utkledd som Wolverine. Denne jenta har spisse klør! Men, etter den siste kampen med det fresende lille monsteret på stellebordet, stilnet stormen og freden senket seg over heimen igjen.
Med vidåpne øyne så store og mørke at de kunne romme en hel galakse, så hun på meg og jeg skjønte at kveldens kamp var tilgitt. Jeg hadde ikke vunnet på noen som helst måte, bare prøvd krefter.
Jeg kysset henne på pannen og lukket øynene igjen, fullstendig klar over at det neste ragnarok begynte om bare noen timer.

.... og gjett om jeg hadde rett.

lørdag 27. august 2011

Unntak:



Hvis noen mot all formodning skulle ville kjøpe denne til me... Aurora, så er det helt greit.











Jeg vet, jeg sa vi skulle være beskjedne på lekefronten, men noen unntak må man unne seg.

Leker så klart

Er det noe unger (eller fedre) aldri kan få nok av så er det leker. Og det finnes jo et hav av plastdingser, blinkepipeskrikeblåsedegifiller- og rosadollepyntepornoleker der ute. Bare tanken på en epileptisk 4åring med vidåpne øyne og skum rundt kjeften på vei inn i det aller helligste av lekeavdelinger, er nok til å få en dreven exorsist til å gå inn i hysterisk krampegråt og frivillig ringe etter menn i grønne frakker som kommer og ikler ham ei jakke med alt for lange ermer.
Jeg har derfor bestemt meg for å være tidlig ute med litt forming og har forelsket meg i PlaySam.
Jeg kan selvsagt ikke styre alt det som ender opp under juletreet fremover, men jeg kan love dere at førstemann ut med ei pipeleke til denne ungen kommer til og måtte se seg over skulderen resten av livet.















Storebror

Som de fleste som gidder å lese dette vet, så er ikke Aurora den eneste ungen vår. Hun har også en storebror i form av Eir. Han er en Boerboel. Det vil si en sørafrikaner fra Sokna. En Boerboel skal visstnok være en potet av en hund, som kan brukes til alt. De ble opprinnelig brukt som vakthunder, gjetere, barnepassere og selskapshunder. De er rett og slett en sveitsisk lommekniv i hundeutgave.



                                                                      


hmmmmm...nei!

Han er MASSE selskap, han prøver å spise deg hvis du ikke leker med ham, de sosiale antennene er brukket og han gjør helst som han selv vil. 
De daglige inneaktivitetene består som regel av soving, vimsing, vokting og promping. Sistnevnte kommer som regel snikende når han slapper av og han har fra dette fått kallenavnet Prompert. 
Han har også utviklet en særegen sjette sans for Aurora. Storebror synes jo også at det er spennende med noe nytt i huset, men den første kvelden ble det litt mye skriking, så i protest gikk han og la seg inne på gjesterommet.
Alt som skjer i bleia må møysommelig sjekkes av ham først. Med den gode hørselen sin, er han aldri langt unna da det braker løs. (Det toppa seg i dag da til og med Eir brakk seg etter et kjapt sniff og litt betenkningstid.) Han kommer vraltende hver gang hun lager en lyd og passer hele tiden på at veien er klar da vi går tur med vogn. Er vi oppe og traver rundt i stua for å få tulla til å sove, kan du gi deg fanden på at han går rett bak deg for å se at ting går riktig for seg.
Han kan virke som en diger, ustyrlig kladd den første gangen du møter ham, men jeg kunne ikke tenke meg en dag uten den gassbefengte sokketyven. Til og med svigermor, som var rimelig skeptisk den første gangen hun skulle møte beistet, satte seg ned på gulvet etter noen minutter for å kose med den ustyrlige bamsen.
Du får som regel tilbake armen din så fort han har tygd ferdig.

fredag 26. august 2011

Øyne blå...

Med ei full bleie som glatt kunne tvunget Cthulhu himself ned i knestående, 
startet dagen med et røsk i nesa. Vi skulle få hjemmebesøk av helsesøster klokka 10.00 og måtte være friske og velstelte til hun kom. Visitten gikk uten større problematikk, med unntak av en far som brukte ei halv pakke wetwipes, for å forsikre seg om at den lille ble omhyggelig desinfisert da sensor observerte bleieskiftet. 
Besøket ble tett etterfulgt av en spasertur i skogen med bikkje og vogn og etter hjemkomst avsluttet vi med en liten photo session.

Nå ligger vi strødd utover stua. Hunden har kasta opp, mamma har sovna i en krampeaktig stilling i hjørnet og bylten ligger på magen hennes og husker opp og ned i takt med mors åndedrag. 

Kos kos...






Stjernetitter.

Jeg forsetter litt der jeg slapp.

Undertegnede kjente fra starten av at det kom til å bli en jente. Aner ikke helt hvorfor, men det bare føltes riktig. Derfor kan jeg si at hjertet mitt glemte to slag da jordmora, med nevene til en godt voksen tømmerhugger, sa at det så ut til å bli ei lita tulle. Mange var veldig nysgjerrige på navn og sant og si så var vi det vi også. Navnelista var lang og den var vel aldri helt lik to dager på rad.
Caroline er jo som kvinner flest og hadde selvsagt en liste fra lenge før vi ble sammen. Damer har visst tenkt gjennom dette scenario lenge før vi menn aner hvordan barn i det hele tatt blir til. Vi har ikke helt samme tankebane (Takk og lov!).
Navnet ble i alle fall fastsatt i løpet av de siste timene før selve fødselen og vi må si at vi er fornøyd med resultatet. Hun kler navnet sitt veldig godt.
Det er vel også planer om å smelle til med en bindestrek i etternavnet så ingen av oss blir diskriminert. Dette er da heller ikke noe jeg hadde ofret et snev av tankegang før Carro brakte det på banen. Hva skulle jeg gjort uten henne sier nå jeg.

Det noen av dere kanskje lurer på, er hvorfor det tok 19 timer å få henne ut. Grunnen er så enkel som at Aurora var det de kaller en stjernetitter.
Som legen forklarte meg, så er en stjernetitter en som ligger med hodet vendt feil vei når de skal ut. Ikke sånn at hodet sitter feil vei på kroppen, men de ligger med nesen opp mot "stjernene" da mor ligger på ryggen. Dette var da overflødig info. for denne karen som i ren angst og panikk har sett samtlige episoder av Jormødrene på både norsk, svensk og engelsk. Det hjalp også veldig lite at krabaten vippet hodet bakover for å titte ut på alle de rare menneskene som skulle ta imot henne. Du kan jo selv prøve å bikke hodet bakover neste gang du setter på deg en genser. Etter mye om og men så fikk de ut henne gjennom en nødutgang. Pappa fikk ha på seg de kule grønne klærne de har inne på en operasjonsstue og mamma fikk en slange i nesa og litt morfin etterpå. Alt var bare velstand den natta.
Glad, trøtt og fornøyd vendte jeg nesa hjemmover etter den lengste arbeidsdagen i mitt liv. Jeg prøvde på et tidspunkt å sove inne på fødestua, men ble vekket av en flyvende kald klut, som kom susende gjennom rommet. Fikk ikke hun sove, skulle heller ikke jeg snike meg unna. Vi er for likestilling.
Den 20 min. bilturen hjem husker jeg ikke stort av, men det sikkert fint at det var 3 felter og lite trafikk på E18 den morgenen.
Vel hjemme, bilder sendt til besteforeldre, onkler og tanter og trynet godt planta i puta.

Vi hadde akkurat starta på resten av livet.

torsdag 25. august 2011

...og pust.

Jeg har tenkt på å skulle lage meg en blogg en stund, men jeg har ikke helt visst hva den skulle handle om.
Jeg er ikke typen som liker å ta bilde av det jeg skal spise, jeg handler nesten aldri klær, kjøper meg max 2 par sko i året (og bruker kun det ene), kan ikke nok om musikk til å skrive om det og har i det hele tatt sett på blogging som et lite nyttig fenomen i mitt univers.
Men så kom plutselig den dagen da... hvor alt det man har drevet med plutselig blir kastet ned i en blender og frest godt sammen til ei vannvittig jurpe.

CHALLENGE ACCEPTED! 

For litt over 9 måneder siden nå ble ting snudd (en smule) på hodet.
3 måneder før det igjen, hadde vi skaffet oss den flotte pelskledde skapningen ved navn Eir. Allerede her hadde jeg begynt å få tyn av kamerater om at ny leilighet, bikkje og stasjonsvogn (grå så klart), var 3/4 av det man trengte før man gikk fra "ung mann med ting på stell" til "godt etablert gubbe." Vi lo litt, slo oss på låret og hadde det mye moro med det.
I pausen før Hans Bollandsås vant den norske X faktor finalen i 2010, fikk jeg vite at jeg skulle bli pappa. Det prellet av meg der og da og jeg kan ikke si at jeg merket stort til det før nærmere sommeren. Ikke på den måten at jeg ikke brydde meg, men det var bare ord på det tidspunktet.
Min første reaksjon, var å kaste meg over nærmeste data og se etter den kuleste barnevogna man kunne få tak i. Vi måtte jo ha det beste så klart. En lettere lamslått Caroline sto igjen i gangen og mumlet noe om en gud og andre ting som ble borte i bakgrunnen. Vi hadde jo tenkt på barn, men det var da noen år til det i det hele tatt skulle prøves på. Drømmen om å bli rockestjerne ble enda litt blekere, 160 km/t på motorsykkel kan glatt glemmes og den nye tatoveringa er byttet ut med Pampers og gulpekluter.
Uansett så er da de 40 ukene unnagjort og etter 18-19 timer med pust, dytt, dra og til slutt kutt, har lille Aurora endelig entret scenen.
Etter at den silkemyke rosa klumpen kom ut, har det fenomenet også kjent som tid, bare blitt borte. Dagene flyter litt inn i hverandre og det eneste avbruddet vi har, er besøkene som ramler inn døra fra tid til annen.
Men så skjedde det... Min bedre halvdel var på vei til å legge seg og jeg tok meg en liten pause fra pc'n for å passe  på den rosa klumpen mens hun gjorde seg ferdig på badet. Der satt vi i halvmørke, en liten bylt med hikka og en nybakt pappa, og mens øynene hennes sakte lukket seg og hun sovna, pusta jeg ut for første gang på 9 måneder. Dette var da ikke så ille.