Etter 5 timer med hulking, lett aktivitet og tulleamming, hadde jeg egentlig gitt opp håpet om å få sove i natt. 3 turer på stellebordet og valsing frem og tilbake i stua hadde heller dårlig fortjeneste og det å skulle skifte bleie på ei hissig bladfjær med Cerebral Parese er jaggu meg ikke lett det heller. Etter et forsøk på å legge henne på brystet mitt så hun fikk litt varme og høre litt beroligende hjertelyd (hvilket var en idiotisk idé, med tanke på at pulsen min hørtes ut som et dixiband på dette tidspunktet), så det ut som jeg hadde gått tre runder mot ei nederlandsk gledespike utkledd som Wolverine. Denne jenta har spisse klør! Men, etter den siste kampen med det fresende lille monsteret på stellebordet, stilnet stormen og freden senket seg over heimen igjen.
Med vidåpne øyne så store og mørke at de kunne romme en hel galakse, så hun på meg og jeg skjønte at kveldens kamp var tilgitt. Jeg hadde ikke vunnet på noen som helst måte, bare prøvd krefter.
Jeg kysset henne på pannen og lukket øynene igjen, fullstendig klar over at det neste ragnarok begynte om bare noen timer.
.... og gjett om jeg hadde rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar