Øyne blå...

Med ei full bleie som glatt kunne tvunget Cthulhu himself ned i knestående, 

startet dagen med et røsk i nesa. Vi skulle få hjemmebesøk av helsesøster klokka 10.00 og måtte være friske og velstelte til hun kom. Visitten gikk uten større problematikk, med unntak av en far som brukte ei halv pakke wetwipes, for å forsikre seg om at den lille ble omhyggelig desinfisert da sensor observerte bleieskiftet. 

Besøket ble tett etterfulgt av en spasertur i skogen med bikkje og vogn og etter hjemkomst avsluttet vi med en liten photo session.

Nå ligger vi strødd utover stua. Hunden har kasta opp, mamma har sovna i en krampeaktig stilling i hjørnet og bylten ligger på magen hennes og husker opp og ned i takt med mors åndedrag. 

Kos kos...

Stjernetitter.

Jeg forsetter litt der jeg slapp.

Undertegnede kjente fra starten av at det kom til å bli en jente. Aner ikke helt hvorfor, men det bare føltes riktig. Derfor kan jeg si at hjertet mitt glemte to slag da jordmora, med nevene til en godt voksen tømmerhugger, sa at det så ut til å bli ei lita tulle. Mange var veldig nysgjerrige på navn og sant og si så var vi det vi også. Navnelista var lang og den var vel aldri helt lik to dager på rad.
Caroline er jo som kvinner flest og hadde selvsagt en liste fra lenge før vi ble sammen. Damer har visst tenkt gjennom dette scenario lenge før vi menn aner hvordan barn i det hele tatt blir til. Vi har ikke helt samme tankebane (Takk og lov!).
Navnet ble i alle fall fastsatt i løpet av de siste timene før selve fødselen og vi må si at vi er fornøyd med resultatet. Hun kler navnet sitt veldig godt.
Det er vel også planer om å smelle til med en bindestrek i etternavnet så ingen av oss blir diskriminert. Dette er da heller ikke noe jeg hadde ofret et snev av tankegang før Carro brakte det på banen. Hva skulle jeg gjort uten henne sier nå jeg.

Det noen av dere kanskje lurer på, er hvorfor det tok 19 timer å få henne ut. Grunnen er så enkel som at Aurora var det de kaller en stjernetitter.
Som legen forklarte meg, så er en stjernetitter en som ligger med hodet vendt feil vei når de skal ut. Ikke sånn at hodet sitter feil vei på kroppen, men de ligger med nesen opp mot "stjernene" da mor ligger på ryggen. Dette var da overflødig info. for denne karen som i ren angst og panikk har sett samtlige episoder av Jormødrene på både norsk, svensk og engelsk. Det hjalp også veldig lite at krabaten vippet hodet bakover for å titte ut på alle de rare menneskene som skulle ta imot henne. Du kan jo selv prøve å bikke hodet bakover neste gang du setter på deg en genser. Etter mye om og men så fikk de ut henne gjennom en nødutgang. Pappa fikk ha på seg de kule grønne klærne de har inne på en operasjonsstue og mamma fikk en slange i nesa og litt morfin etterpå. Alt var bare velstand den natta.
Glad, trøtt og fornøyd vendte jeg nesa hjemmover etter den lengste arbeidsdagen i mitt liv. Jeg prøvde på et tidspunkt å sove inne på fødestua, men ble vekket av en flyvende kald klut, som kom susende gjennom rommet. Fikk ikke hun sove, skulle heller ikke jeg snike meg unna. Vi er for likestilling.
Den 20 min. bilturen hjem husker jeg ikke stort av, men det sikkert fint at det var 3 felter og lite trafikk på E18 den morgenen.
Vel hjemme, bilder sendt til besteforeldre, onkler og tanter og trynet godt planta i puta.

Vi hadde akkurat starta på resten av livet.

...og pust.

Jeg har tenkt på å skulle lage meg en blogg en stund, men jeg har ikke helt visst hva den skulle handle om.

Jeg er ikke typen som liker å ta bilde av det jeg skal spise, jeg handler nesten aldri klær, kjøper meg max 2 par sko i året (og bruker kun det ene), kan ikke nok om musikk til å skrive om det og har i det hele tatt sett på blogging som et lite nyttig fenomen i mitt univers.

Men så kom plutselig den dagen da... hvor alt det man har drevet med plutselig blir kastet ned i en blender og frest godt sammen til ei vannvittig jurpe.

CHALLENGE ACCEPTED! 

For litt over 9 måneder siden nå ble ting snudd (en smule) på hodet.

3 måneder før det igjen, hadde vi skaffet oss den flotte pelskledde skapningen ved navn Eir. Allerede her hadde jeg begynt å få tyn av kamerater om at ny leilighet, bikkje og stasjonsvogn (grå så klart), var 3/4 av det man trengte før man gikk fra "ung mann med ting på stell" til "godt etablert gubbe." Vi lo litt, slo oss på låret og hadde det mye moro med det.

I pausen før Hans Bollandsås vant den norske X faktor finalen i 2010, fikk jeg vite at jeg skulle bli pappa. Det prellet av meg der og da og jeg kan ikke si at jeg merket stort til det før nærmere sommeren. Ikke på den måten at jeg ikke brydde meg, men det var bare ord på det tidspunktet.

Min første reaksjon, var å kaste meg over nærmeste data og se etter den kuleste barnevogna man kunne få tak i. Vi måtte jo ha det beste så klart. En lettere lamslått Caroline sto igjen i gangen og mumlet noe om en gud og andre ting som ble borte i bakgrunnen. Vi hadde jo tenkt på barn, men det var da noen år til det i det hele tatt skulle prøves på. Drømmen om å bli rockestjerne ble enda litt blekere, 160 km/t på motorsykkel kan glatt glemmes og den nye tatoveringa er byttet ut med Pampers og gulpekluter.

Uansett så er da de 40 ukene unnagjort og etter 18-19 timer med pust, dytt, dra og til slutt kutt, har lille Aurora endelig entret scenen.

Etter at den silkemyke rosa klumpen kom ut, har det fenomenet også kjent som tid, bare blitt borte. Dagene flyter litt inn i hverandre og det eneste avbruddet vi har, er besøkene som ramler inn døra fra tid til annen.

Men så skjedde det... Min bedre halvdel var på vei til å legge seg og jeg tok meg en liten pause fra pc'n for å passe  på den rosa klumpen mens hun gjorde seg ferdig på badet. Der satt vi i halvmørke, en liten bylt med hikka og en nybakt pappa, og mens øynene hennes sakte lukket seg og hun sovna, pusta jeg ut for første gang på 9 måneder. Dette var da ikke så ille.