Gizmos 'n' shit

Du vet du skal bli pappa da du snur deg etter den pene dama for å se på barnevogna hennes.
Kommende mødre har det i blodet å skulle bygge rede til ungen kommer ut.
Fedre tar det hele litt mer med ro på hjemmefronten når det kommer til seng, lekegrind og stellebord. Dette er ting som står hjemme og ikke kan vises frem til han smånevrotiske pappan nedi gata, som også har en kebabrull (veldig intern spøk) på gang. Vi er mer opptatt av de tingene man kan ta med ut for å briefe. Noen ganger, hvis man er tålmodig og spiller kortene sine riktig, havner man i heisen med en like konkurransedrevet far.
Dette fører umiddelbart til litt smalltalk, beundring av den andres barn og litt skryting om den flunkende nye Strolleromatic 5000 med termokoppholder, parabol og twinmounted stelleveskehydraulik for enklere aktivering av bleieskift. Dette er en normal måte å løse opp litt klam stemning når menn tvinges sammen i små rom. Det beste som kan skje, er at begge skal av i samme etasje. Det er nemlig her knivingen begynner og Steven Seagal møter blikket til Clint Eastwood. Hvem kommer først ut av heisen? Heisen sakker ned farten, det høres et "pling", døren åpnes og det skriker i skosåler. Det spruter gulpekluter og bleier, det ligger en eim av brent smokk i luften og utenfor heisen står alle fedre og gir seg selv en imaginær high-five.

We still got it!

Tøff som få!

Jeg er ikke typen til å gjemme meg i en situasjon som kan bli over middels pinlig, men i dag må jeg inrømme at jeg hadde litt problemer med å holde en rak rygg. Ettersom huset har vært invadert av babysyke svigerforeldre i helgen, benyttet jeg sjansen til å bli med en kamerat til Nordby for å trekke inn en annen lukt enn sinksalve og bleier (og fylle opp lageret med energidrikke). I den sammenheng fikk jeg med meg en lapp fra dama som jeg skulle levere i en barnebutikk og få ei pakke med reklameprodukter og ei bleiebøtte i retur.
Både jeg og kameraten min er til vanlig kledd i svart fra topp til tå og er fulle av blekk, piercinger og skjegg. Man kan med andre ord si at vi fikk noen snodige blikk, da vi gikk gjennom Nordbysenteret som tidenes mest malplasserte homofile par. Med verdens største bærepose, prydet med Babyproffsen-logo og ei svær bleiebøtte under armen, er det ikke lett å fremstå som steinhard metalhead. Det andre sjakktrekket var at vi plukket opp denne pakken først, før vi gikk videre gjennom hele senteret for å handle mat. Ole holdt god avstand til meg i matbutikken og passet på å dekke til bøtta med dagens fangst fra kjøledisken før vi gikk tilbake til bilen.

Flott sak ja!

Vel hjemme igjen ble jeg møtt med ei full bleie og fikk tatt i bruk bøtta med en gang. So far so good!
Etter en bedre middag, lett snekra sammen av mormor, ble resten av kvelden brukt på å vekke en sovende Aurora.
Dette kan høres ut som verdens smaleste sak, men etter nesten en time med løfting, poking, luftgitar, dansing, dytting, snakking, klemming og risting, ga jeg opp. Det er noen som sover tungt, også er det de som går inn i koma. Siste forsøk var å ta av henne sokkene. Varme barn sover bedre visst nok. Dette ble mottatt med århundrets mest fårete glis (fremdeles i søvne såklart). En desperat mor med værre melkespreng enn ei ku på sommerbeite fikk til slutt liv i ungen. Dette varte i ca. 5 min med amming før nøstet sovnet igjen. (Hvor i hel**te var det sovehjertet forrige natt!?).
Men, takket være en Ferrari av ei brystpumpe gikk alle til sengs med et smil om munnen den kvelden. Med unntak av denne idioten som sitter og skriver i stedet for å sove, nå som det endelig er litt stille her.

Follow my blog with Bloglovin

Søvn sa du?

Etter 5 timer med hulking, lett aktivitet og tulleamming, hadde jeg egentlig gitt opp håpet om å få sove i natt. 3 turer på stellebordet og valsing frem og tilbake i stua hadde heller dårlig fortjeneste og det å skulle skifte bleie på ei hissig bladfjær med Cerebral Parese er jaggu meg ikke lett det heller. Etter et forsøk på å legge henne på brystet mitt så hun fikk litt varme og høre litt beroligende hjertelyd (hvilket var en idiotisk idé, med tanke på at pulsen min hørtes ut som et dixiband på dette tidspunktet), så det ut som jeg hadde gått tre runder mot ei nederlandsk gledespike utkledd som Wolverine. Denne jenta har spisse klør! Men, etter den siste kampen med det fresende lille monsteret på stellebordet, stilnet stormen og freden senket seg over heimen igjen.
Med vidåpne øyne så store og mørke at de kunne romme en hel galakse, så hun på meg og jeg skjønte at kveldens kamp var tilgitt. Jeg hadde ikke vunnet på noen som helst måte, bare prøvd krefter.
Jeg kysset henne på pannen og lukket øynene igjen, fullstendig klar over at det neste ragnarok begynte om bare noen timer.

.... og gjett om jeg hadde rett.

Unntak:

Hvis noen mot all formodning skulle ville kjøpe denne til me... Aurora, så er det helt greit.











Jeg vet, jeg sa vi skulle være beskjedne på lekefronten, men noen unntak må man unne seg.

Leker så klart

Er det noe unger (eller fedre) aldri kan få nok av så er det leker. Og det finnes jo et hav av plastdingser, blinkepipeskrikeblåsedegifiller- og rosadollepyntepornoleker der ute. Bare tanken på en epileptisk 4åring med vidåpne øyne og skum rundt kjeften på vei inn i det aller helligste av lekeavdelinger, er nok til å få en dreven exorsist til å gå inn i hysterisk krampegråt og frivillig ringe etter menn i grønne frakker som kommer og ikler ham ei jakke med alt for lange ermer.
Jeg har derfor bestemt meg for å være tidlig ute med litt forming og har forelsket meg i PlaySam.
Jeg kan selvsagt ikke styre alt det som ender opp under juletreet fremover, men jeg kan love dere at førstemann ut med ei pipeleke til denne ungen kommer til og måtte se seg over skulderen resten av livet.

Storebror

Som de fleste som gidder å lese dette vet, så er ikke Aurora den eneste ungen vår. Hun har også en storebror i form av Eir. Han er en Boerboel. Det vil si en sørafrikaner fra Sokna. En Boerboel skal visstnok være en potet av en hund, som kan brukes til alt. De ble opprinnelig brukt som vakthunder, gjetere, barnepassere og selskapshunder. De er rett og slett en sveitsisk lommekniv i hundeutgave.

                                                                      

hmmmmm...nei!

Han er MASSE selskap, han prøver å spise deg hvis du ikke leker med ham, de sosiale antennene er brukket og han gjør helst som han selv vil. 

De daglige inneaktivitetene består som regel av soving, vimsing, vokting og promping. Sistnevnte kommer som regel snikende når han slapper av og han har fra dette fått kallenavnet Prompert. 

Han har også utviklet en særegen sjette sans for Aurora. Storebror synes jo også at det er spennende med noe nytt i huset, men den første kvelden ble det litt mye skriking, så i protest gikk han og la seg inne på gjesterommet.

Alt som skjer i bleia må møysommelig sjekkes av ham først. Med den gode hørselen sin, er han aldri langt unna da det braker løs. (Det toppa seg i dag da til og med Eir brakk seg etter et kjapt sniff og litt betenkningstid.) Han kommer vraltende hver gang hun lager en lyd og passer hele tiden på at veien er klar da vi går tur med vogn. Er vi oppe og traver rundt i stua for å få tulla til å sove, kan du gi deg fanden på at han går rett bak deg for å se at ting går riktig for seg.

Han kan virke som en diger, ustyrlig kladd den første gangen du møter ham, men jeg kunne ikke tenke meg en dag uten den gassbefengte sokketyven. Til og med svigermor, som var rimelig skeptisk den første gangen hun skulle møte beistet, satte seg ned på gulvet etter noen minutter for å kose med den ustyrlige bamsen.

Du får som regel tilbake armen din så fort han har tygd ferdig.