Jeg beklager mitt glimrende fravær, men for en uke siden sendte jeg damene til Trysil og i ensomhet kommer huleboeren frem. Menn som bor alene har en særdeles primitiv fremtreden. Sofistikerte sysler som skriving blir borte og en overhengende trang til å gå med møkkete klær og spise tja-mat kommer snikende. Og det er nettopp det jeg har gjort i en uke nå.
Noen ganger er det godt å få strekke ut armene i et forhold. Det å ha to så store personligheter levende oppå hverandre krever litt plass og da er det fint å kunne sende den ene halvdelen bort en stund. Ikke for lenge, men nok til å puste helt ned i magen og akkurat passe lenge nok til å kjenne litt savn.
Gøtt gøtt!