Selv Supermann.

Alle superhelter synes det er godt å komme hjem til mamma

Tilbake til tegnebrettet

Til å være små mirakler, er unger jaggu meg kopete sammensatt. Kaving og fekting og en volumknapp som har gått i stykker. De slipper unna med mye dumt, bare fordi de er små og søte. Hadde jeg ligget på ryggen og dengt meg selv i ansiktet fordi jeg ikke klarte å styre hånden bort til øyet for å klø, hadde noen spurt meg om jeg hadde det helt fint med meg selv. Når Aurora gjør det, er det kjempesøtt! Litt vimsing med hodet og og en åpen munn, er lik sulten... kjempelogisk. Jeg hadde blitt lappa til hvis jeg prøvde å suge meg fast i kinnet til dama på Deli når jeg kunne tenkt meg en kopp kaffe. Babyer er bare verdens søteste der de prøver å finne seg en pupp. For ikke å snakke om det helvetes volumet. Tenk deg at du sitter i en restaurant. Servitøren kommer bort til deg og lurer på om du har bestemt deg for hva du vil spise og du svarer MED Å SKRIKE HAM RETT I TRYNET AT DU GJERNE VIL HA NUMMER TRETTEN!!! Med en lydstyrke på ca. 3000db. Igjen, søtt hos baby, ikke helt nagla hos voksen. Har flere eksempler på stemmebruk, men jeg kjenner at jeg bare blir frustrert.

Hurrapå50!!!

Startet dagen med 38,1 i feber og en liten hund i næpa. Hunden er grei nok, men jeg kunne klart meg med en lavere kroppstemperatur. I dag er svigermor 50 år og det skal feires ubønnhørlig med mat og drikke. Derfor er det både synd og skam at jeg potensielt flater ut etter bare ett glass vin i dag. Har egentlig ladet opp til festform hele uka, med gradvis oppspising og kaffebesøk, men så feiler kroppen på matchdagen. Veldig irriterende, ettersom søken etter den optimale bursdagsvinen har vært lang og omhyggelig. Men, jeg har hatt god tid til å drikke vin og spise mat hele uka. Svigers briljerte med sine kokkekunster hele 4 dager på rad og matgildet fortsatte på Grøndalen. Kan også telle antall bleieskift jeg har utført på en hånd. Man blir liggende på latsiden når alt blir gjort for deg. Derfor har jeg ikke vært så aktiv på blogginga, men min bedre 3/4 har tatt noen bilder som kan sees her: Føflekk Trysil er veldig fint, så lenge man ikke bor her fast.

Hell of a party.

Våkner opp til lyden av stanking og promping. Så jeg snur meg rundt og får øye på ingen ringere enn Supermann. Tyder på en vellykket aften i går. Takk til svigers som nesten dro på seg hjerteinfarkt for å lage en rasende god biffmiddag.

Good times!

Bursburs

Hvem skulle tro at jeg kom til å feire min 25 årsdag med ei datter på armen? Snodige greier. Starter dagen med EU-kontroll på bilen... YEAYH! Etter det kommer det nok til å bli en under middels feiring, med et wienerbrød og en kopp kaffe som jeg trakter selv. Problemet med å bli eldre, er at man slutter å ønske seg ting. De billige tingene vil du ikke bry folk med, for de kan du fint kjøpe selv og sånne ting som du virkelig ønsker deg, har en så far fetched pris, at det er lite sannsynlig at du får det. Så da blir det til slutt til at man ønsker seg huslige ting. Sokker og undertøy osv. Man kan jo prøve å være litt "original" og si at du ønsker deg noe personlig, men det er ikke så forbanna lett for den stakkars giveren, da jeg er en sær sak med bestemt smak som er mer vanskelig å kartlegge enn flyvemønsteret til drita møll i motlys. Det beste jeg kommer til å få ut av dagen, sånn jeg ser det, er at jeg skal ta med Caroline ut og øvelseskjøre. Blir både glad og litt skrekkslagen av tanken, men det blir nok gøy. HURRA FOR MEG!!!

Tid til overs

Når man har perm. får man tid til så mangt. Idol er en av de tingene og jeg har lagt min elsk på denne gullstrupen. 16år og talent opp etter ørene. Litt vel P3, men never the less.

Og du som tror at jeg har blitt en mykere mann ettersom jeg hører på det her, kommer snart til å få besøk av Gudrun, som skal "snakke" litt med deg om det å være myk på innsiden.

Strifsing

Dette er kanskje litt dumt å offentligjøre, men noen ganger (ytterst få) skulle jeg ønske jeg kunne strikke. Men heldigvis er det mange flinke folk der ute som kan gjøre det for meg. Om interessen for spill er like stor, er ikke like sikkert.

Her kommer vinter'n

Til alle dere strikkeglade venner der ute som ikke vet hva dere skal gjøre med de rastløse hendene deres: take a look at this beauty!
Aurora(s pappa) ønsker seg veldig en sånn til det lille hodet i vinter.

Når jeg blir stor

Mange foreldre prøver VELDIG å leve ut sin egen livsdrøm gjennom ungene sine. Jeg kan ikke love at jeg ikke komme til å dytte avkommet i ymse retninger som pappa liker, men jeg kommer hele tiden til å være åpen for utfordringer.
"PAPPA! Jeg vil bli glamourmodell når jeg blir stor."
*Svelg* "Jaha, du skal det du... Oi! Se på alle de fine klostrene de har i Italia! Dit må vi dra vettu. Det blir kjempegøy. Se så fine heldekkende klær de har på seg. Vil du ikke ha en sånn vennen min?"
Jeg tror ikke det kommer til å bli så ille, men det er en kjensgjerning at de på et tidspunkt vil bryte litt med "flokken" og prøve nye ting. Jeg ser på meg selv som en far med et åpent sinn og jeg har jo prøvd litt selv også, så jeg kommer nok til å gi henne mye rom til å utfolde seg, selv om jeg holder et godt øye med utageringen. Uansett hva hun måtte velge, skal hun alltid kunne snakke med mamma og pappa.

Det er mye som er galt her i verden, men det å være slem mot barn, det tar kaka. Fra de kommer ut og langt inn i livet sitt, ser de på deg som en rollefigur. Foreldre som kaster ut ungene sine fordi de har gjort noe galt burde fått svølk.

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst."

Lys opp hverdagen

Føler DU at hverdagen er trist og grå? Trenger DU noe som gjør hverdagen DIN litt mer spennende? Kjøp deg halogen sparepære og installer den på do! Slå på lyset i det du går inn på badet og se om du klarer å gjøre deg ferdig før det faktisk blir lyst. Tiss etter sonar, høyere lyd er lik bra treff, eller sitt ned hvis du ikke er like dristig. Etter at du har ristet, tørket og pakket sammen, vasker du hendene og går ut. I det du går ut døra blir det endelig lyst og du kan slå av lyset. Gratulerer du tisser kjappere en lyset og sparer strøm! Klapp deg selv på skuldra. Dette er også å anbefale for groggy småbarnsforeldre som er opp klokka 03.00 for å skifte bleie. Du får en mykere overgang fra tussmørket til kritthvitt voldtekt av synsnervene. Veldig behagelig på nattestid, overveldende spennende om dagen.

Badings med pappa

Ingen ting kan måle seg med følelsen av å være vektløs. Takk til Mari og Dag for kjempefin Tummytub. Det er bare å fylle opp med vann, tilsett litt olje og prøv som best mulig å holde ungens hode over vannet. 

Jätte mysikt!

Modell

Vi raser gjennom størelsene på klærne for tiden. Litt for fort egentlig, for vi har ikke fått brukt alle klærne enda. Derfor måtte vi skvise på den nye pysjen vår i dag. Resultatet ble den frækkeste Libero-camel toe ever.

Note to self: Macbook Pro har ikke touch screen. SLUTT å ta på skjermen!

Nå, kakao med marsmloms.

Plumbo

Om åtte dager blir jeg 25 år. Det er ca. et kvart liv og med tanke på hva som har skjedd i år, ser jeg litt tilbake på livet mitt så langt og lurer litt på hva som egentlig har hendt. Jeg er litt usikker på om dette er et bittert innlegg hvor jeg ser på mine feil og skammer meg, eller om det er en måte å rense hodet for å starte på et nytt kapittel.
Det er litt morsomt at på litt over 2 uker, har jeg hatt over 2000 visninger på bloggen. Takket være Hilde som ga meg det siste lille sparket bak, begynt jeg å skrive igjen og nå har jeg store problemer med å slutte. Jeg har alltid hatt en friflytende fantasi, men skrivegleden har vært litt bortgjemt. Til dels fordi jeg er en stokk da det kommer til rettskrivning. Grunnen til at bloggen min er noenlunde leselig, er fordi jeg har god hjelp i min kjære samboer som leser korrektur på innleggene mine før det postes.

Det er meget mulig at jeg skulle vært tilbake på skolebenken og lært meg det grunnleggende på nytt, men den tanken er ikke særlig fristende. Årene på barneskolen har egentlig blitt godt pakka inn og gjemt bort for aldri å bli hentet frem igjen. Ungdomskolen er ikke like ille, men det hjalp ikke stort på lærertrangen det heller. Perioden som usikker, redd og folkesky person satte sine spor. Tannstillingen til Flode, blond bollesveis og rød strikkegenser, kan jeg med trygghet si at ikke akkurat fremstår som "Alpha male" på en barneskole. Jeg var en rolig sjel på denne tiden også og ble derfor plassert sammen med de som lagde uro i klassen som et beroligende middel. Sikkert bra for dem, men jeg kan ikke si at jeg dro særlig nytte av dette, snarere tvert imot. Du kan jo selv prøve å lese dette mens det står en person ved siden av deg og forteller deg høylytt at du ikke er særlig til menneske, for så og skulle gjenfortelle det ordrett etterpå. Har du lyst til å lappe til vedkommende i næpa? Ja! Kommer det til å hjelpe situasjonen din? eeeehh....nei! Men, derimot så utvikler du en tålmodighet ut av denne verden.

Lurer litt på om det er derfor jeg ikke helt kan å svømme også.
Dårlig selvbilde that is.
Som alle andre så finnes det et konkurranseinstinkt inni meg, men det er veldig humant. Har jeg ikke et stort utbytte av å vinne, så ser jeg heller ingen grunn til å ikke slippe noen andre først. Sånt skaper god stemning.
Jeg klarer fint å bevege meg fremover i vann, det er ikke det, men hvor lenge jeg har hodet over vannskorpa er litt mer usikkert. Men, jeg har ingen umiddelbare planer om å bli hverken fisk eller sjømann, så jeg klarer meg nok en stund til. Svømmetimene var nemlig pyton. Med tanke på at min atletiske fortid er særs laber, var det ikke spesielt artig å måtte understreke det hver gang det skulle svømmes langt og fort. Trikset var som regel å starte lengst unna læreren så han ikke så at jeg gikk bortover på bunnen mens jeg prøvde å svelge mest mulig vann for å minske motstanden. Det eneste jeg fikk ut av svømmetimene var forståelse for hvor mye klor som må til for å gjøre deg jævlig kvalm og hvor undervurdert snorkel og baderinger er. Vann er en av verdens kraftigste elementer, så det er vel også meninga at man skal behandle det med respekt uansett.
Dette ble kanskje bare galle, men jeg føler meg bedre når kortene er lagt på bordet.
En annen ting du lærer deg etter noen år med mobbing, er at hvis du sier hvordan ting er først, har de ingen ting de kan bruke mot deg etterpå.

Alenetid

Klokka er som vanlig altfor mye og jeg får (også som vanlig) ikke sove. Dels fordi jeg er et B-menneske av beste sort, men også fordi tankene flyter lettere om natta. Dette er da selvsagt på både godt og vondt. Man hører som regel om de fantastiske sidene ved å være foreldre. Alt er bare magisk med stjerner og glitter og litt sukker på toppen. Du kan så vidt spore bittesmå fragmenter av det i de brosjyrene du får på sykehuset. DEPRESJONER! Det står som regel 2 linjer, nederst, bakerst på en side. Egentlig bare fordi de må opplyse om at det kan skje. Men ta det med ro. Jeg er ikke deprimert. Det jeg skal frem til, er at for å bli så lykkelig, må man også gi opp deler av livet sitt. Eller i det minste legge det litt på vent. Det er selvsagt mulig å bli verdensomseilende multibillionær med en unge på armen, men det er ikke like lett som om det bare var seg selv og sitt ego man måtte ta vare på. Har du en viss ansvarsfølelse, så er du ikke dritings hver kveld, du bruker ikke hele lønna på grandis, cola og spill og du drar ikke til kamerater på besøk klokka ti på kvelden. Det blir en trygghet i det å skulle ha en fast, traust jobb som gir deg et stabilt innkom på konto hver måned.. Man blir liksom litt feig. Søken etter no nytt og spennende blir pakket inn i bobleplast, alt blir risikosport som må utøves innenfor rimelighetens grenser og man mister litt av sin tidligere spontanitet. (Litt fordi det plutselig tar en time å komme seg ut døra, men dog.) Derimot så kan man fremdeles sitte oppe om natta og ha litt alenetid mens resten av familien ligger og sover. Det er vel på en måte det jeg har. Da kan jeg rase gjennom Finn.no og lete etter røde sportsbiler, med bensinforbruk så høyt at naturvernsaktivister hadde sett mildere på det hvis det gikk på opphugde delfiner. Gitarer som koster både mor, svigermor, min førstefødte og litt jomfrublod fra en belgisk dverg. Jeg kan bruke hele natta på Youtube, hvor jeg kaster bort mangfoldige timer ved å se på hunder som snakker og folk som løper inn i husvegger. Kanskje jeg en natt kommer opp med verdens beste foretningsidé? Noe som gjør meg styrtrik over natta, så jeg kan kjøpe den gule sportsbilen til min mors 50års-dag, kapp og gjæresaga til far, eller ny godstol til svigers? Penger kan meget mulig ikke kjøpe lykke, jeg ser den, men hvis jeg aldri mer i mitt liv måtte tenke på regninger, tror jeg at jeg potensielt hadde følt meg hakket bedre. Gresset er alltid grønnere på den andre siden, men jeg ser ingen grunn til å ikke rive ned hele gjerdet.

Turkamerat

Halvfint vær, ungen har spist og bikkja er urolig. Resultat? Vi skal ut og gå tur. Skifter bleie på tulla og pakker henne inn i den nye bamsedressen. Legger henne ned, snur meg rundt og dermed går det av en bombe med sennepsgass nedi vogna. Opp av vogna igjen, ut av dressen, inn på badet, ny bleie, tilbake til vogna, inn i dressen og så er det bikkja sin tur. Han har funnet ut at når jeg bøyer meg ned for å sette på halsbåndet, er den mest naturlige tingen å løpe vekk fra pappa for å komme seg fortere ut. Dette gjentar vi da en 4-5 ganger for moroskyld. Får etter mye om og men satt båndet på Eir og så bærer det ut døra. Boerboel har blitt brukt som gjeterhund, men akkurat her tror jeg buskapen hadde vært jævlig forvirra hvis de skulle følge instruksene til denne rabiate og meget mulig sinsforvirrede hyrden. Idet døra står bittelitt på gløtt, smetter den digre saken forbi meg og så er vi i gang.  Jeg nøster bikkja inn etter båndet og får han endelig opp ved siden av meg. Der blir han akkurat så lenge som nødvendig, før det bærer i vei igjen. Han har gudskjelov lært seg at når pappa blir tyngre å dra og det går fra "NEI!" til "GUD JEG KOMMER TIL Å DØ!", så stopper vi for å se hva han i andre enden av båndet driver med. Får vi øyekontakt, er det bare å fortsette. Ifølge den satans hundeviskeren er det lurt at vogna trilles først, så hunden tror at Aurora er "pack leader"... Yeah right! Denne hunden har aldri hørt om hierarki, så hvem som går foran hvem spiller overhodet ingen rolle. Det hoppes og løpes og sniffes og danses innenfor en radius på 2 meter og jeg henger etter i andre enden av båndet med en gradvis mer intens rødfarge. Til slutt har far fått nok og irettesetter den sprudlende gladlaksen med en hissig kommando. Vips så er bikkja tilbake på sin fars venstre side. Litt intensiv "hund går bak dronning" -trening, og vi er tilbake der vi slapp.  "VENT, vent, vent! Her er det noe i grøfta! *sniff sniff sniff* Det er... *sniff sniff sniff* det er... *sniff sniff sniff* hmmmm... *sniff sniff* eeeeehhh *sniff sniff* Nei! Nei, det var ingen ting". Og sånn fortsetter vi for hver forbannade 5. meter. Verdens beste turkamerat my ass. Etter å ha bedrevet dette i ca. 1 time er det slutt på kruttet og han infinner seg med å gå ved siden av "flokken". Der går vi da, som en avdanka gjeng fra et russisk sirkus. Løvetemmeren Dandino med de hurtig skiftende hudfargene, den dansende løven Eiro, ballerinan Carolinkalainen og den sovende bjørnen i vogn, Aurora! Utfallet av turen ble 3 vannblemmer, en dritthund, en sovende bamse og en mor som fikk lyst på kakao.  Ikke verst på en onsdag.

Mommo, Glo og bæssfarer

Det å skulle bli foreldre er ganske stas, men det å skulle bli besteforeldre ser ut til å være enda mer staselig. Som min kjære mor forklarte det, så får de være med på dobbelt så mye kjærlighet. De får både være glad i barna sine og de får være enda mer glad i barnebarnet sitt. Og tro du meg, det merkes. Fra de kommer inn døra, til de drar igjen, behøver jeg ikke å tenke på at ungen får for lite omsorg. De gir den ufrivillig fra seg når det skal mates og så fort den slipper taket i mamma, napper de den tilbake så morsmelka spruter. De er så søte der de raller rundt med den lille krabaten på armen. Skal du drikke kaffe? Ingen problemer, bestemor tar det. Skal dere spise frokost sammen? Ingen problemer, besteforeldrene kappspiser maten sin for å skulle "befri" deg fra ungen som ligger musestille i lekegrinda og aner fred og ingen fare. Skal du ut og hente posten? Ingen fare, bare ring og vent i 2,5 time så står de i gangen. De er fantastiske så på vis. Så jeg ser ikke bort ifra at dagen kommer, da Aurora har pakket den gule Fjällräven-sekken sin og skal dra til besteforeldrene sine i Trysil fordi mamma og pappa er dumme. Det ligger vel litt i ordet. Beste foreldre. De som ikke bestemmer leggetider, matvaner eller hvor mange leker hun skal få. De er bare åpne armen og masse, masse kos. Rynke på rynke med kjærlighet om du vil. De har nok mange gode år i vente.

Times they are changing

Come mother come fathers
Throughout the land
And don´t criticize
What you can´t understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is Rapidly agin'
Please get out of the new one
If you can´t lend your hand
For the times they are a-changing

                            -Bob Dylan


I dag hadde vi besøk av oldemor. Fire generasjoner samlet i et og samme rom og en aldersforskjell på 80 år. Det er gøy å se hvor forskjellig polene er. Å tenke på at oldemor også har vært liten baby og at Aurora kanskje blir oldemor en dag.
Det er selvsagt en vesentlig forskjell på hvordan foreldrerollen var da hun ble født for 80 år siden og hvordan den er nå da Aurora har kommet til verden. Vi har snakket om det noen ganger nå, at det er veldig fint å være hjemme sammen de første ukene. Litt fordi Caroline ikke får løfte tyngre enn bylten (+/- bleie) pga arret, men også fordi det i vår generasjon har blitt mer akseptabelt at pappa vil ta seg mer av ungene sine. Pappa får lov til å kose og klemme og synge sanger og løfte og dulle. Jeg fikk 2 ukers betalt perm fra jobben da Aurora kom og jeg hadde spart 4 uker med ferie i tillegg. Det gir meg kjempemye tid med den lille krabaten og vi kan dele på de huslige oppgavene. Litt annerledes enn da mor var hjemme og pappa var ute og bygde vei for fedrelandet. Vår generasjon har en større emosjonell frihet, hvilket gjør at jeg kan skrive om hvor glad jeg er i ungen min på internett =). Jeg behøver ikke å kjøre ei stram macholinje, hvor jeg bare skal være en faderlig figur med ståltryne uten tårekanaler. "En mann som ikke gråter er ikke et menneske" sa Zakk Wylde. Wylde kan regnes som Mannen blant menn - med jævlig stor M.

Dette betyr ikke at min kommende svigersønn/datter kommer til å slippe billig unna. Den stakkar´n burde ha tingene sine på stell, hvis ikke står jeg i gangen med Prompert i stramt bånd og balltre på skuldra.

Slipper aldri

Middagen er servert. Tante Emilie er på besøk og tar med glede over Aurora så mamma og pappa skal få spise. Jeg sitter med tallerkenen i fanget, mens de går rundt og koser seg. Aurora gir plutselig fra seg et lite livstegn og jeg reagerer umiddelbart med å gynge middagen min frem og tilbake. Lettere skadet? Ja, det vil jeg si. Jeg har ikke peiling på hvor den refleksen kom fra, men den satt veldig dypt og det er tydeligvis mange flere der. Det er både fascinerende og skremmende på en gang. Å se hvordan hjernen er ferdig programmert til å gi omsorg til et barn. Jeg regnes fremdeles som "under opplæring", men jeg føler meg også ferdig utdannet. Det er ikke noe som sitter i fingrene mine, men det er veldig hardt printet fast i skallen. Det er leggetid og mens jeg går rundt i stua med Aurora på armen møtes blikkene våre. Det stikker til i kroppen og jeg kjenner, av alle ting, at øynene mine fylles med tårer. Det er som å se den første episoden av en ny tv-serie som du virkelig liker og du klarer nesten ikke å vente til neste episode (og jeg vet at jeg skal få se alle episodene). Min første tanke er "fanden ta deg som klarer å bryte ned fasaden min", men den snur fort. Barn er blanke ark uten fordommer, uten meninger og uten tanker om hvordan du burde være. For et barn er du kun trygghet og varme (og ei tørr bleie så klart). Den lille hånden lukker seg rund tommelen min og øynene hennes sklir igjen. Jeg kjenner et vemod når jeg legger henne ned i sengen og trekker til meg hendene igjen. Skjønner veldig godt hvorfor mormor liker å holde deg hele tiden. Hun slår ut med armene i refleks når jeg slipper, men roer seg igjen da jeg pakker henne godt inn i teppet. Jeg blir stående en stund og høre på at den lille bylten puster... og så skjønner jeg plutselig hva som stakk så dypt. Mange har fortalt meg at det å få unger er det største som kan skje i livet, men man skjønner det ikke selv før man står midt i det. Det er nesten for stort for at jeg skal kunne skjønne det fult ut, men det er jo heller ikke et ferdig bilde. Aurora er min uskrevne bok, min Mona Lisa, mitt store mysterie som jeg skal være med å forme. Tanken på hvordan mine foreldre har hjulpet meg med å skrive min historie og hvordan det nå er min tur til å hjelpe Aurora med sin, er mildt sagt overveldende. Tårene er bare her for å minne meg på at selv om jeg løsner grepet, så slipper jeg aldri.