Når jeg blir stor

Mange foreldre prøver VELDIG å leve ut sin egen livsdrøm gjennom ungene sine. Jeg kan ikke love at jeg ikke komme til å dytte avkommet i ymse retninger som pappa liker, men jeg kommer hele tiden til å være åpen for utfordringer.
"PAPPA! Jeg vil bli glamourmodell når jeg blir stor."
*Svelg* "Jaha, du skal det du... Oi! Se på alle de fine klostrene de har i Italia! Dit må vi dra vettu. Det blir kjempegøy. Se så fine heldekkende klær de har på seg. Vil du ikke ha en sånn vennen min?"
Jeg tror ikke det kommer til å bli så ille, men det er en kjensgjerning at de på et tidspunkt vil bryte litt med "flokken" og prøve nye ting. Jeg ser på meg selv som en far med et åpent sinn og jeg har jo prøvd litt selv også, så jeg kommer nok til å gi henne mye rom til å utfolde seg, selv om jeg holder et godt øye med utageringen. Uansett hva hun måtte velge, skal hun alltid kunne snakke med mamma og pappa.

Det er mye som er galt her i verden, men det å være slem mot barn, det tar kaka. Fra de kommer ut og langt inn i livet sitt, ser de på deg som en rollefigur. Foreldre som kaster ut ungene sine fordi de har gjort noe galt burde fått svølk.

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst."