Plumbo

Om åtte dager blir jeg 25 år. Det er ca. et kvart liv og med tanke på hva som har skjedd i år, ser jeg litt tilbake på livet mitt så langt og lurer litt på hva som egentlig har hendt. Jeg er litt usikker på om dette er et bittert innlegg hvor jeg ser på mine feil og skammer meg, eller om det er en måte å rense hodet for å starte på et nytt kapittel.
Det er litt morsomt at på litt over 2 uker, har jeg hatt over 2000 visninger på bloggen. Takket være Hilde som ga meg det siste lille sparket bak, begynt jeg å skrive igjen og nå har jeg store problemer med å slutte. Jeg har alltid hatt en friflytende fantasi, men skrivegleden har vært litt bortgjemt. Til dels fordi jeg er en stokk da det kommer til rettskrivning. Grunnen til at bloggen min er noenlunde leselig, er fordi jeg har god hjelp i min kjære samboer som leser korrektur på innleggene mine før det postes.

Det er meget mulig at jeg skulle vært tilbake på skolebenken og lært meg det grunnleggende på nytt, men den tanken er ikke særlig fristende. Årene på barneskolen har egentlig blitt godt pakka inn og gjemt bort for aldri å bli hentet frem igjen. Ungdomskolen er ikke like ille, men det hjalp ikke stort på lærertrangen det heller. Perioden som usikker, redd og folkesky person satte sine spor. Tannstillingen til Flode, blond bollesveis og rød strikkegenser, kan jeg med trygghet si at ikke akkurat fremstår som "Alpha male" på en barneskole. Jeg var en rolig sjel på denne tiden også og ble derfor plassert sammen med de som lagde uro i klassen som et beroligende middel. Sikkert bra for dem, men jeg kan ikke si at jeg dro særlig nytte av dette, snarere tvert imot. Du kan jo selv prøve å lese dette mens det står en person ved siden av deg og forteller deg høylytt at du ikke er særlig til menneske, for så og skulle gjenfortelle det ordrett etterpå. Har du lyst til å lappe til vedkommende i næpa? Ja! Kommer det til å hjelpe situasjonen din? eeeehh....nei! Men, derimot så utvikler du en tålmodighet ut av denne verden.

Lurer litt på om det er derfor jeg ikke helt kan å svømme også.
Dårlig selvbilde that is.
Som alle andre så finnes det et konkurranseinstinkt inni meg, men det er veldig humant. Har jeg ikke et stort utbytte av å vinne, så ser jeg heller ingen grunn til å ikke slippe noen andre først. Sånt skaper god stemning.
Jeg klarer fint å bevege meg fremover i vann, det er ikke det, men hvor lenge jeg har hodet over vannskorpa er litt mer usikkert. Men, jeg har ingen umiddelbare planer om å bli hverken fisk eller sjømann, så jeg klarer meg nok en stund til. Svømmetimene var nemlig pyton. Med tanke på at min atletiske fortid er særs laber, var det ikke spesielt artig å måtte understreke det hver gang det skulle svømmes langt og fort. Trikset var som regel å starte lengst unna læreren så han ikke så at jeg gikk bortover på bunnen mens jeg prøvde å svelge mest mulig vann for å minske motstanden. Det eneste jeg fikk ut av svømmetimene var forståelse for hvor mye klor som må til for å gjøre deg jævlig kvalm og hvor undervurdert snorkel og baderinger er. Vann er en av verdens kraftigste elementer, så det er vel også meninga at man skal behandle det med respekt uansett.
Dette ble kanskje bare galle, men jeg føler meg bedre når kortene er lagt på bordet.
En annen ting du lærer deg etter noen år med mobbing, er at hvis du sier hvordan ting er først, har de ingen ting de kan bruke mot deg etterpå.