Alenetid

Klokka er som vanlig altfor mye og jeg får (også som vanlig) ikke sove. Dels fordi jeg er et B-menneske av beste sort, men også fordi tankene flyter lettere om natta. Dette er da selvsagt på både godt og vondt. Man hører som regel om de fantastiske sidene ved å være foreldre. Alt er bare magisk med stjerner og glitter og litt sukker på toppen. Du kan så vidt spore bittesmå fragmenter av det i de brosjyrene du får på sykehuset. DEPRESJONER! Det står som regel 2 linjer, nederst, bakerst på en side. Egentlig bare fordi de må opplyse om at det kan skje. Men ta det med ro. Jeg er ikke deprimert. Det jeg skal frem til, er at for å bli så lykkelig, må man også gi opp deler av livet sitt. Eller i det minste legge det litt på vent. Det er selvsagt mulig å bli verdensomseilende multibillionær med en unge på armen, men det er ikke like lett som om det bare var seg selv og sitt ego man måtte ta vare på. Har du en viss ansvarsfølelse, så er du ikke dritings hver kveld, du bruker ikke hele lønna på grandis, cola og spill og du drar ikke til kamerater på besøk klokka ti på kvelden. Det blir en trygghet i det å skulle ha en fast, traust jobb som gir deg et stabilt innkom på konto hver måned.. Man blir liksom litt feig. Søken etter no nytt og spennende blir pakket inn i bobleplast, alt blir risikosport som må utøves innenfor rimelighetens grenser og man mister litt av sin tidligere spontanitet. (Litt fordi det plutselig tar en time å komme seg ut døra, men dog.) Derimot så kan man fremdeles sitte oppe om natta og ha litt alenetid mens resten av familien ligger og sover. Det er vel på en måte det jeg har. Da kan jeg rase gjennom Finn.no og lete etter røde sportsbiler, med bensinforbruk så høyt at naturvernsaktivister hadde sett mildere på det hvis det gikk på opphugde delfiner. Gitarer som koster både mor, svigermor, min førstefødte og litt jomfrublod fra en belgisk dverg. Jeg kan bruke hele natta på Youtube, hvor jeg kaster bort mangfoldige timer ved å se på hunder som snakker og folk som løper inn i husvegger. Kanskje jeg en natt kommer opp med verdens beste foretningsidé? Noe som gjør meg styrtrik over natta, så jeg kan kjøpe den gule sportsbilen til min mors 50års-dag, kapp og gjæresaga til far, eller ny godstol til svigers? Penger kan meget mulig ikke kjøpe lykke, jeg ser den, men hvis jeg aldri mer i mitt liv måtte tenke på regninger, tror jeg at jeg potensielt hadde følt meg hakket bedre. Gresset er alltid grønnere på den andre siden, men jeg ser ingen grunn til å ikke rive ned hele gjerdet.