Slipper aldri

Middagen er servert. Tante Emilie er på besøk og tar med glede over Aurora så mamma og pappa skal få spise. Jeg sitter med tallerkenen i fanget, mens de går rundt og koser seg. Aurora gir plutselig fra seg et lite livstegn og jeg reagerer umiddelbart med å gynge middagen min frem og tilbake. Lettere skadet? Ja, det vil jeg si. Jeg har ikke peiling på hvor den refleksen kom fra, men den satt veldig dypt og det er tydeligvis mange flere der. Det er både fascinerende og skremmende på en gang. Å se hvordan hjernen er ferdig programmert til å gi omsorg til et barn. Jeg regnes fremdeles som "under opplæring", men jeg føler meg også ferdig utdannet. Det er ikke noe som sitter i fingrene mine, men det er veldig hardt printet fast i skallen. Det er leggetid og mens jeg går rundt i stua med Aurora på armen møtes blikkene våre. Det stikker til i kroppen og jeg kjenner, av alle ting, at øynene mine fylles med tårer. Det er som å se den første episoden av en ny tv-serie som du virkelig liker og du klarer nesten ikke å vente til neste episode (og jeg vet at jeg skal få se alle episodene). Min første tanke er "fanden ta deg som klarer å bryte ned fasaden min", men den snur fort. Barn er blanke ark uten fordommer, uten meninger og uten tanker om hvordan du burde være. For et barn er du kun trygghet og varme (og ei tørr bleie så klart). Den lille hånden lukker seg rund tommelen min og øynene hennes sklir igjen. Jeg kjenner et vemod når jeg legger henne ned i sengen og trekker til meg hendene igjen. Skjønner veldig godt hvorfor mormor liker å holde deg hele tiden. Hun slår ut med armene i refleks når jeg slipper, men roer seg igjen da jeg pakker henne godt inn i teppet. Jeg blir stående en stund og høre på at den lille bylten puster... og så skjønner jeg plutselig hva som stakk så dypt. Mange har fortalt meg at det å få unger er det største som kan skje i livet, men man skjønner det ikke selv før man står midt i det. Det er nesten for stort for at jeg skal kunne skjønne det fult ut, men det er jo heller ikke et ferdig bilde. Aurora er min uskrevne bok, min Mona Lisa, mitt store mysterie som jeg skal være med å forme. Tanken på hvordan mine foreldre har hjulpet meg med å skrive min historie og hvordan det nå er min tur til å hjelpe Aurora med sin, er mildt sagt overveldende. Tårene er bare her for å minne meg på at selv om jeg løsner grepet, så slipper jeg aldri.