Long time no see

Jeg beklager mitt glimrende fravær, men for en uke siden sendte jeg damene til Trysil og i ensomhet kommer huleboeren frem. Menn som bor alene har en særdeles primitiv fremtreden. Sofistikerte sysler som skriving blir borte og en overhengende trang til å gå med møkkete klær og spise tja-mat kommer snikende. Og det er nettopp det jeg har gjort i en uke nå.
Noen ganger er det godt å få strekke ut armene i et forhold. Det å ha to så store personligheter levende oppå hverandre krever litt plass og da er det fint å kunne sende den ene halvdelen bort en stund. Ikke for lenge, men nok til å puste helt ned i magen og akkurat passe lenge nok til å kjenne litt savn.

Gøtt gøtt!

My work here is done

Caroline spurte nettopp om jeg kunne ta Aurora litt, for hun ville også prøvekjøre en Lamborghini Gallardo på GT5.

Noen satte akkurat ny standard for "konebil".

Jeg gråter av glede!

20 sek med vennskap

Vennskap
‹Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vennskap er viktig for mennesket.
Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.
For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer.


Hvor lenge må man kjenne noen før man er venner? Er det nok med 10 minutter, eller må det være en gjensidig greie som strekker seg over år?

Mens jeg ventet på bussen i dag, så jeg en mor med to barn i samme ærend på andre siden av vegen. Den eldste av ungene fant ventingen særdeles uinteressant og så seg om etter langt mer spennende ting å gjøre. Hun fikk øyekontakt med en dame som stod rett ved siden av. De to som var vilt fremmede for noen sekunder siden, spratt litt frem og tilbake, smilte og skar grimaser til hverandre. Det hele varte i ca. 20 sek. før de gikk tilbake til å være fremmede for hverandre igjen. Det er en mulighet for at de ikke kommer til å se hverandre igjen, men i de 20 sekundene, var de venner.

Jeg fikk litt lyst til å prøve det samme med den gamle damen som stod ved siden av meg, men med tanke på at jeg var iført boots, piercinger, vest med hodeskaller og pentagrammer på (den som svigermor liker så godt) og djevelen selv dundrende på øret, skjønte jeg at det hadde medført seg mer skade enn kjærlighet.

Vennskap er en snodig greie.

Småfolk

Noen ganger ser det ut som Aurora ikke skulle blitt større enn det hun er nå. Det er så snodig å se på den ferdige kroppen som bare har igjen å vokse seg til riktig størrelse.
Tenk så artig det hadde vært med en egen liten nasjon med småfolk. Dinglete hoder og breibeint gange. Hun begynner å bli ganske så sterk i beina nå, så med litt støtte, står hun nesten av seg selv. Det ser så latterlig ut når hun står der og vimser med hodet fra side til side uten helt å kunne feste blikket. Med trill runde øyne, åpen munn og gungende hofter, ser det nesten ut som om hun leter etter noen. Men, hun kan ikke snakke enda, så hva hun leter etter er det ingen som vet helt enda.
Gleder meg veldig til å finne det ut.
 

Morgengymnastikk

Bipolar 2

Produsenter av mekanisk og elektrisk utstyr kunne egentlig produsert varer som hadde holdt livet ut. En komfyr som er produsert med det beste av materialer som er å fremdrive, vil ikke ha spor av slitasje etter mange tiår med bruk. Men, da hadde det ikke vært noen penger å tjene på det. Det hadde mettet markedet og ingen hadde hatt bruk for en ny modell. Derfor legger de inn små "feil" og slitedeler som ikke skal vare så lenge. Produktet går i stykker og man kjøper en ny. De tjener penger og vi får mettet et ego. Livet fungerer litt på samme måte. Vi legger inn små feil som dukker opp underveis og som tvinger oss til å stoppe opp og reparere skadene. Bygger oss mentale barrierer for å kunne utfordre oss selv og skape en form for "spenning" i hverdagen. Så klart, så finnes det disse A4 folkene som bruker de slitesterke komponentene og varer livet ut med den samme gamle modellen. Men hvem har DU mest lyst til å være? Driftsikre Toyota eller fullstendig ubrukelige Zonda R? Den stødige men dønnkjedlige, eller den følelsesladde ustabile? Trygghet er et basisbehov hos mennesker, men nysgjerrigheten trekker oss stadig ut av de trygge rammene våre og hjelper oss med personlig utvikling. Problemet er noen ganger at man kommer for langt utenfor det trygge og går seg vill. Da

er det fint med et system som resetter deg til siste checkpoint. Autosave ftw!

Bipolar

Jeg er blid, jeg er sinna, jeg er glad, fly forbanna, kjempefint, NEI, det her er ikke så ille, drep meg!!!! Med mindre hun sovner, er det ikke no gylden middelvei. Kjenner at det smitter litt over egentlig. Bruker en del timer på å øve opp tålmodigheten for tiden. Det er ytterst få ting som er tilfredstillende i mer enn 3min. og har vi først slått på survetruten, så blir den der til det dukker opp en pupp. Høylytt? Ja. Mål og mening? Tror så veldig absolutt ikke det i det hele tatt. Hvis det skal fortsette med disse vanvittige tålmodighetsøvelsene, kommer jeg til få Gandhi til å se ut som en boarderline løskanon med stort behov for angermanagement. Kjenner at det er litt slutt på kruttet og kursen er litt borti andre retningen for tiden. Det er en fase alle er igjennom opptil flere ganger i livet. Veldig retningsvill, drømmene er særdeles tåkelagt, alle ønskene er absurde og det er lite sannsynlighet for at du får snudd skuta, før du kjører Titanic vs. isbit take two. Men så kommer det en gladlaks da vettu. "I motbakke går det oppover." Kjempefint og flott, men akkurat nå hadde det vært jævlig fint med ei rulletrapp. Det snodige er at hvis du føler et savn i livet ditt, er det bare å skaffe seg en ting som er ny - og da blir ting litt lysere. Det kan være hva som helst, så lenge du ikke har hatt det før og det gir litt forandring i hverdagen. Tenkte jeg skulle gå ut og finne meg en helt ny og fin kvist etterpå. Så skal jeg ta den kvisten og kyle så langt inn i skogen det overhodet er mulig å kaste den. Det er nytt, friskt og spennende. Eller så kan jeg male et nytt bilde... eller vaske gangen... jakte på monster kanskje. Eller bare sette meg ned og skrive om det på bloggen. Kan jo fortsette på barneboken min, men jeg er redd den hadde fått en særdeles svart vending i kveld. Rastløs er nok ordet. Så forbanna rastløs. Trenger noe nytt og spennende jeg kan henge fingrene. Men, makter ikke å finne fokus. AARRRRGGGH! Blid!